Sammenligning av senesutur og fysioterapi i behandling av rotatorcuffruptur – en randomisert studie over 5 år
Under ortopedisk høstmøte i fjor fikk vi tildelt norsk artroskopiforeningens stipend for foredraget: «Sammenligning av senesutur og fysioterapi i behandling av rotatorcuffruptur – en randomisert studie over 5 år». Studien ble gjennomført i perioden 2004 til 2013 ved Martina Hansens Hospital og har nylig blitt publisert i J Bone Joint Surg 2014;96(18):1504-14. Stipendet fra artroskopiforeningen var til god hjelp under publiseringsprosessen som ble påbegynt etter høstmøtet 2013. Medforfatterne av artikkelen er de fire fysioterapeutene som gjennomførte den konservative studiebehandlingen (G. Lund, U.S. Seljom, B. Haldorsen, Ida C. Svege), studiens uavhengige etterundersøker (T. Hennig), studiens statistiker (A.H. Pripp) og vår hovedveileder Professor Hans-Jørgen Smith. Studien videreføres nå med en 10-års oppfølgning.
Sammendrag av studiens bakgrunn, metode og av de viktigste resultatene:
Senesutur eller fysioterapi er vanlige metoder i behandlingen av små og mellomstore rotatorcuffrupturer. Begge har vist gode resultater i case studier, men sammenlignende studier mangler og vi vet lite om hvilken metode som er best. Målet med studien var å sammenligne behandlingseffekt av primær senesutur og av fysioterapi, for rotatorcuffrupturer med diameter inntil 3 cm. Fysioterapigruppen hadde mulighet for sekundær senesutur ved vedvarende symptomer.
103 pasienter med symptomatiske rotatorcuffrupturer ble randomisert til studiens to behandlingsalternativ. Primær effektvariabel var Constant score, sekundære effektvariabler var ASES score, SF-36 score og subscores for skulderbevegelighet, smerte, styrke og pasient fornøydhet. Scorene ble gjort ved baseline, etter 6 måneder, 1, 2 og 5 år av en blindet undersøker. Ultralydkontroll ble utført etter 5 år. Pasienter som ikke viste framgang etter minst 15 fysioterapeutiske behandlinger, fikk tilbud om sekundær senesutur. Analysen ble gjort med linear regresjonsanalyse etter intention-to-treat prinsippet.
Tolv av 51 pasienter (24%) i fysioterapigruppen hadde lite behandlingseffekt og måtte konverteres til sekundær senesutur. Gruppen med primær senesutur oppnådde 5,3 poeng større økning fra baseline på Constant score (p=0.05) og 9,0 poeng større økning på ASES score (p<0.001) enn fysioterapigruppen. Pasientene som ble operert primært rapporterte også signifikant mindre smerter og høyere grad av fornøydhet med behandlingsresultatet.
Fjorten (37%) av 38 konservativ behandlede rupturer viste sonografisk økende rupturstørrelse, og dette var korrelert med et dårligere resultat. Hos de opererte ble det funnet full tykkelses re-ruptur hos 8 (13%) av 60 pasienter.
Vi konkluderer med at primær senesutur fører til noe bedre resultater i behandlingen av små og mellomstore rotatorcuffrupturer enn fysioterapi. Men forskjellene er små og sannsynligvis er de lite relevante for pasientene. Vi mener derfor at de fleste slike rupturer burde primært behandles med fysioterapi og kun opereres hvis den konservative behandlingen ikke fører frem. En ulempe av konservativ behandling var imidlertid at 37% av de ikke reparert rupturene ble større over tid og at det var korrelert med et dårligere resultat.
Stefan Moosmayer, 11.10.2014, MHH
http://jbjs.org/content/96/18/1504
De som ønsker artikkelen tilsendt kan kontakte Stefan direkte
e-mail: st.moos@online.no